Adventstiden, en ventetid vi har «glemt»?

IMG_1789Det er i dag første søndag i advent. Jeg sitter i Bergen og ser ut på lysene fra Akskøy. Her er det vått og vilt «Bergensvær»! For tiden er jeg ikke hjemme. Jeg kommer ikke til å være mye hjemme før adventstiden går mot slutten. Det betyr at jeg i år ikke har pyntet til advent. Det kjennes både underlig og litt sårt ut.

I alle år har jeg pyntet hjemmet mitt med adventsstjerner i vinduet, lilla duker, engler og adventstake. Jeg ser at mange de senere årene, har gått over til å bruke fargen rødt i adventstiden. For meg er den lilla fargen et symbol på ventetiden frem til jul, en god tid!

Fra jeg var barn var dette en fantastisk ventetid. Når adventspynten kom frem og adventskalenderen ble hengt opp, startet den barnlige gleden og tanken på jul. Det ble bakt julekaker, handlet inn pakker og sylta ble lagt i press. Noen dager kjentes det uendelig lenge til jul, mens andre dager var duftene i huset med på å lage levende fantasier om hvordan jula kom til å bli!

Disse tradisjonene har jeg altså tatt med meg fra barndomshjemmet, og bragt vider til mitt barn. Jeg har en datter som elsker julen og ikke minst ventetiden frem mot jul! Selv om hun nå er voksen, gleder hun seg med å pynte, planlegge juledagen, bake julekaker, høre på julemusikk og handle gaver. Det er en god tid vi deler, når vi kan.

Dette med advent og ventetiden er blitt viktigere og viktigere for meg. Vi lever i et samfunn der store deler av befolkningen ikke trenger å vente på gleder og materielle goder. Dessverre er det flere og flere som sliter økonomisk, men mange i vårt samfunn kan kjøpe det meste av det de ønsker seg uten å vente til julegavene ligger under treet eller det er bursdagsfeiringer.

Advent er ikke lenger en ventetid, men en tid der det skapes forventninger om at alt skal skinne å være perfekt. Haugene med pakker vokser og for hvert år brukes det mere og mere penger på julehandel. I mange år stresset jeg for å «bli ferdig til jul». Alt skulle være «striglet» og jeg hadde minst 11 sorter med hjemmelagde julekaker. Sakte men sikkert har det blitt bedre for hvert år.

I år er det ikke tid til dette stresset. Julen kommer når den kommer. Selvfølgelig skal det pyntes til jul. Det gleder jeg meg til. Spesielt fordi jeg ikke får oppleve adventstiden som jeg pleier. Julekaker har jeg ikke tenkt på og julegavene blir enkle i år. Det viktigste blir å være sammen med de jeg er glad i; familie og venner.

Det blir en fin jul. I mellomtiden skal jeg bruke ventetiden til å gjøre det hverdagen krever, og ikke minst glede meg over at jeg kommer hjem til jul!

DSCN1241

Reklamer

Julebakst uten gluten, laktose, sukker og gjær.

 

IMG_1785.jpg

Det nærmer seg jul med raske skritt, og jeg ligger nok litt bak skjema når det gjelder julekakene. Det vil si både planlegging og baking, dette er nemlig den første julen med relativt radikalt endret kosthold.

Svinekjøtt skal vi nok klare oss uten. Pinnekjøtt, lutefisk og kalkun er delikatesser som vil smake godt denne julen. Å bytte ut de tradisjonelle julekakene, etter nærmere 30 år som husmor, er imidlertid en litt større utfordring. Derfor har jeg skjøvet dette foran meg. Årets julekaker må være uten gluten, laktose, gjær og sukker.

Julekaker uten gjær betyr heldigvis bare å sløyfe den «fantastiske» julekaka. Det er ikke det verste. Gjærbakst har jeg måttet holde meg unna siden april. Sukkeret er greit å bytte ut med sukrin. Det har jeg fått god erfaring med og det er ikke mye søtt i vårt kosthold lenger.

Julekaker uten gluten og laktose er altså den største utfordringen. Jeg er av de som faktisk er veldig glad i disse småkakene som noen kaller ”ut og inn kaker”. De kan jeg kose meg med hele jula og litt lenger. Når det gjelder å bake julekaker uten gluten og laktose regner jeg med at det finnes utallige oppskrifter som passer til dette formålet. Det er bare det at jeg ikke helt vet hva jeg skal lete etter. Gjennom de siste 30 årene har nemlig julebaksten funnet sin ”optimale” smak ut fra utallige forsøk, prøving og feiling.

DSCN1232

Konfekt med mørk sjokolade er absolutt et alternativ, det har jeg laget de siste årene. Brownies er også et klart alternativ, der har jeg funnet en oppskrift som virker enkel og smakfull! Jeg har også funnet oppskrifter på nøttetopper og kokosmakroner. Som sagt, det står ikke på hva som finnes av muligheter. Det står på usikkerhet og det å prøve seg på noe nytt.

Når det gjelder hverdagsmaten er det å prøve noe nytt lettere. Det er spennende å kombinere nye ingredienser med den kunnskapen og erfaringen jeg har. Når det gjelder julebaksten derimot, er det noe annet. Det er tradisjon. De samme kakene og smakene som vi er vant til.

I år blir det altså helt annerledes, og det gir meg prestasjonsangst. Derfor denne motstanden og utsettelsen. Det nærmer seg jul med stormskritt. Jeg har mest lyst til å stikke hodet i sanden og informere familien om at det i år ikke blir noen julekaker, bortsett fra konfekt og brownies. Det er smakfullt nok det, men noen småkaker hadde vært godt. Tiden vil altså vise om jeg skulle få inspirasjon til å kaste meg over nye oppskrifter. Kanskje skapes det nye tradisjoner akkurat i år.

På jakt etter balansepunktet!

For tiden er jeg i Bergen på et lite oppdrag. Her har jeg vært noen dager. I løpet av denne tiden er det mye som skal skje og jeg kjenner jeg trenger ro i sjelen. Så har jeg vært så utrolig heldig. Disse dagen har vært helt fantastiske. Strålende sol, knallblå himmel, og fantastisk temperatur. Vestlandet på det flotteste i ”høstantrekk” og det langt uti november!

IMG_0003

FOTO: Kari Petersen

Dette har vært betydningsfulle dager på mange måter. Ett aspekt har vært å klare å gå turer med en kropp som ikke stritter i mot. Da snakker jeg ikke om klassisk motstand, men en kropp der muskler og smerter setter grenser.

Noen ganger er det spennende å utfordre sine egne grenser. De siste månedene har jeg vært så heldig å kjenne meg friskere enn på lenge. Da har mulighetene for å gjøre ting jeg ikke har gjort på en god stund åpnet seg. Jeg har begynt i det små. Kost meg med matlaging, økt det sosiale engasjementet og ikke minst; jeg har valgt å stole på den fremgangen jeg har sett, uten forbehold.

Her i Bergen har jeg praktisk talt gått ett skritt videre. Jeg har tatt bena fatt og stolt på at de kan bære meg uten å bli alt for ”vonde og kranglete” etterpå. Det har vært utrolig givende og gitt følelsen av å mestre og kunne glede meg over fremgangen!

11218840_188306034846065_3080650441943663117_n

Tre turer har jeg gått de siste dagene. Ikke så alt for lange, men mye lengre enn jeg har gjort på mange år. Så har jeg allikevel vært så fornuftig at jeg har stoppet opp, kjent på kroppen og tenkt at jeg ikke skal strekke strikken for langt. I dag har jeg derfor vært inne, holdt meg varm og puslet med småting jeg trives med. Nå kjenner jeg at kroppen er på vei til å restituere seg igjen. Det er en helt fantastisk følelse!

Turen til Bergen har hatt flere utfordrende aspekt ved seg. Det som har vært utrolig spennende er at disse utfordringene og mestringsstrategiene har latt seg overføre fra en arena til en annen. Det å ta en gåtur av gangen, nyte den og være stolt av seg selv, har vært en inspirasjon til å ta det mer som det kommer i hverdagen. Ikke legge inn ”støtputer” for sikkerhets skyld. Ikke begrense livsutfoldelsen for å unngå å risikere å strekke strikken for langt, men heller forsøke å finne en god balansegang.

Det å finne en god balanse er ikke en ny tanke for hverken meg eller menneskeheten for øvrig tror jeg. Utfordringen min har nok snarere vært å finne det ”faktiske” balansepunktet. Jeg har nok noe mer erfaring med det jeg vil kalle pendeleffekten; å gå fra den ene ytterligheten til den andre. Det har ikke vært noe god måte å leve på for meg.

Så har jeg gått på disse turene her i Bergen. Ikke uten motstand og uro, men jeg har gjort det for å utfordre meg selv. Når det har buttet i kroppen, og ikke i de konstruerte ”støtputene” mine, har jeg tatt en liten pause. En pust i bakken. Det har vært utrolig spennende. For noen er dette helt sikkert selvsagt, men for meg har det vært en sjelsettende opplevelse. Her sitter jeg i dag og kjenner at det allerede i morgen eller en av de neste dagene er på tide å ta en gåtur igjen. Helt uten forbehold og motstand. Dette vil jeg definitivt kalle for framskritt!

IMG_1314

Selvutvikling, en sunn og givende prosess?

Nei, det kjennes for tiden ikke det minste sunt og givende ut! Det er krevende, ubehagelig, utfordrende og slitsomt, ja rett og slett ufyselig! Jeg vet godt hva dette fenomenet kalles, det kalles ”motstand”.

Selvfølgelig dukker denne motstanden opp når psykiske og følelsesmessige mønstre skal endres. Det skjønner jeg. Det jeg imidlertid synes er høyst ”uakseptabelt” er at prosessene ikke bare dukker opp en gang. De dukker opp ”om att og om att ”. Hvis en da ikke velger å flykte. Da stopper prosessen opp for en stund. Det er tøft å stå i endringsprosesser år etter år. Det kan umulig være sunt. Bearbeiding og tid er en nødvendig del av prosessen.

TellUs_35270_1_large

Jeg startet opp med min første runde i 1996, snart tjue år siden. Da tok jeg et dypdykk, en dedikert jobb helt frem til 2001. Det var ikke en enkel vei. Alt ble snudd og vendt og studert fra ”kjeller til loft”. Full kartlegging og restaurering! Etter disse fem årene syntes jeg i grunnen mye var gjort. Kropp og sjel var renset! Uhensiktsmessige mønstre var til en viss grad endret og nye mønstre etablert. En god følelse etter langvarig og intens jobbing, men hvor lenge var Adam i Paradis?

Reaktive kriser. Ja da, det vet jeg mye om. Som sosionom har jeg jobbet med dette og kjenner fenomenet ganske godt. I hvert fall i teorien! I 2003 var det ”på han igjen”! Nok en rund. Enda en gang ble alt ble snudd og vendt. Fordelen var at tidligere jobbing gjorde prosessen litt lettere, men ikke mer behagelig! Nye og krevende runder, som kjentes like utfordrende og ufyselige ut som sist! Jeg går jo bare i sirkel, sa jeg til terapeuten min. Nei da sa hun, det er nok mer som en spiral. Det endrer seg og blir bedre og bedre for hver gang. Jeg tok faktisk til takke med denne forklaringen, og var vel fornøyd med denne rundens resultat.

espiral-do-fio-de-metal-10960531

FOTO: Dreamsteam

I 2007 sa det stopp rent fysisk. En ny og til dels ukjent erfaring for meg. Selvutvikling hadde jeg jobbet mye med, men somatiske utfordringer…..nei takk! Det skjønte jeg lite av og likte svært dårlig. Fenomenet kalles sikkert motstand innenfor somatikken også. Det ble en del år frem og tilbake i systemet, før jeg tok skjeen i egne hender. Skulle jeg overleve i den somatiske delen av helsevesenet, måtte jeg ha støtte og hjelp for å bearbeide en ny situasjon.

Tredje runde startet derfor opp i 2009. Tanken slo meg for fullt, jeg måtte være utrolig treg i forhold til egenutvikling og prosessjobbing. Med like stor iver som tidligere, gjøv jeg allikevel løs på enda en runde. Denne gangen var det faktisk litt gøy! Ikke dukket det opp noe særlig med motstand heller. En svært givende periode.

Jeg tenkte at det meste allerede var gjort og at denne runden kun innebar en kosmetisk oppussing, men den gang ei. Jeg gikk med full energi inn i denne runden også. Slett ikke forgjeves. Selvutvikling fører som regel til noen positive endringer. Denne gangen med en ny innfallsvinkel og jeg lærte mye nytt! Jeg lærte at kropp og sjel faktisk er ett og påvirker hverandre gjensidig.

1 2012 flyttet jeg til Larkollen og måtte se meg om etter andre tilbud enn det jeg hadde. Det ble for mye reising å fortsette. I 2013 fikk jeg et tilbud som skulle dekke det jeg hadde hatt i Oslo. Etter to ganger sa det imidlertid stopp. Jeg orket ikke mer, orket ikke å grave mere for å komme videre. Det kjentes faktisk veldig feil ut. Så etter mye om å men, og et flott innspill fra en klok kvinne, bestemte jeg med for å følge hennes råd;

Det er ikke nødvendig å grave seg lengre ned i fortiden og dens irrganger. Det er på tide å se fremover, og forsyne seg av gledene på livets fruktfat!

11222354_10153402141792246_5104034357337874879_n

Dette var en kvinne som jobbet veldig annerledes enn det jeg var vant til. Hun jobbet via intuisjon og klarsyn. Når det stormet som verst brukte jeg henne som veileder en periode. Via det endte jeg opp med å starte på den utviklingen jeg nå står i. En helt annen form for selvutvikling enn det jeg har jobbet med før. Det hele startet med at jeg meldte meg på et introkurs på Akashaskolen, uten helt å vite hva jeg gikk i gang med.

”På dette kurset lærer du å få kontakt med Intuisjonen din, og åpne opp for en helt ny måte bruke sansene dine på. Alle mennesker kommer med unike talentet og gaver. For å få tilgang til hva akkurat du rommer av kreativitet, evner og talentet, må du benytte deg av den eneste av sansene våre som vender innover –nemlig intuisjonen. I løpet av en helg vil du også lære teknikker for å gi slipp på stress og andres energi, samt å få mer energi og overskudd selv”

Dette var spennende! Jeg opplevde å lære helt andre måter å jobbe med meg selv på som ga ny mestringsfølelse. I min naivitet trodde jeg imidlertid at det var mulig å jobbe på denne måten uten å kjenne ubehag. Den gang ei!

Her sitter jeg og kjenner på den velkjente motstanden. Når jeg beskriver dette på skolen, får jeg jublende applaus og skryt for at jeg står på. Ikke et snev av medlidenhet! Ok, så står jeg her da midt i min kaotiske motstand, det vil si det går faktisk litt fremover. Etter en stund med motstand blir det så slitsomt og ubehagelig at det nesten er bedre å gå videre i prosessen!

Så kom tanken; ”Det er noe Peer Gyntsk over oss alle”. Slik Peer vek unna de vonde og vanskelige valgene, unnlater vi ofte å møte utfordringene når motstanden kommer. ”Gå utenom”, sa Bøygen til Peer Gynt. Han ble fristet til å gå utenom. Det vil ikke jeg. Er det en ting jeg vet midt oppe i all denne motstanden, er det at jeg denne gangen ikke skal lytte til ”Bøygen”. Jeg skal ikke gå utenom!

Peer

FOTO:Amund Grimstad