Hvor ble det egentlig av sjelen?

En sunn sjel i et sunt legeme! Et gammelt ordspråk som fortsatt har gyldighet i våre dager.

I vårt samfunn er det mye fokus på legemet. På den ene siden dreier dette seg om utseende, og det mange karakteriserer som nåtidens skjønnhetstyranni. På den andre siden favner dette alt som handler om helse og livsstil å gjøre. Innenfor begge disse felten råder krefter som kappes om å vinne definisjonsmakt i alt fra skjønnhetsspaltene til livsstilsmagasiner.

Vi ser at markedet for selvutvikling og selvrealisering blomstrer som aldri før. Jakten på balanse og harmoni får større og større plass i hverdagen. Behandlingsformer og kurs dukker opp som paddehatter, og «hva som er den rette veien» skaper ofte heftig debatt.

Jeg mener på ingen måte å latterliggjøre disse temaene, eller påstå at det ikke er viktig med disse debattene. Tvert i mot! I vårt samfunn er det viktig å ta temaer fra plastisk kirurgi til fysisk aktivitet, kosthold og selvutvikling svært seriøst. Det er bare det at jeg savner noe konsistent. Noe som binder det hele sammen.

Det som slår meg er vi stadige søker etter noe «der ute» for å finne balanse og harmoni. Jeg savner fokus på det som går innover, det som skaper konsistens og som gir mening. Noe fundamentalt som «bærer» gjennom hele livet

Vi vet at depresjon er en av de vanligste psykiske lidelsene i vår vestlige verden. Det er også en av de viktigste grunnene til arbeidsfravær, sykemelding og uførhet.

Tidsskrift for Den Norske Legeforening nr 2 2011 peker i sin kronikk på hvor viktig den åndelig dimensjon er for mange pasienter.

«Ved alvorlig sykdom stiller både religiøse og ikke-religiøse pasienter seg spørsmål om meningen med det de gjennomgår. Dette kan utfordre deres eksistensielle verdensbilde og innebære en eksistensiell krise med behov for samtale med en trosfelle eller åndelig veileder» Selv Verdens Helse-Organisasjon (WHO) anerkjenner i dag behovet for «Eksistensielle Dimensjoner» som et grunnleggende behov.

Professor Valerie DeMarinis kaller dette «The Existential Epidemiology». Dersom vi ikke har en grunnleggende relasjon innover kan dette påvirke både vår evne til å ta gode valg for oss selv, og med det en manglende evne til å finne mening i livet.

Hvor ble det egentlig av sjelen?

Det norske leksikon knytter begrepet sjel opp mot filosofi og religion. Sjelsbegrepet finnes altså innenfor de fleste trosretninger og samfunn vi kjenner. Det er  ikke en religion eller filosofisk retning som innehar eiendomsrett til sjelen eller dens plass i menneskers liv. Likevel er sjelen viet svært lite oppmerksomhet i arbeidet med menneskers fysiske og psykiske helse. Samtaler om sjelen regnes fortsatt som tabu eller på kanten til «uprofesjonelt».

Det finnes selvfølgelig institusjoner og behandlingsretninger som integrerer og anerkjenner sjelen i sitt arbeid med mennesker. Dette finner vi som regel innenfor privat eller alternativ helse, noe som gjør dem mindre tilgjengelig. Tatt dette i betraktning, er det kanskje ikke så rart at mennesker i dag retter sin søken etter noe «der ute» når de ønsker å finne balanse og harmoni i livet.

IMG_3038

Reklamer

Clairvoyant reading

Klarsyn, eller det franske ordet Clairvoyance, defineres ofte som evnen til å se eller fornemme på et ikke-fysisk plan.

Opp igjennom tiden finner vi historer om mennesker som har vært kjent for sitt klarsyn, og sine helbredene krefter. Noen har forsøkt å hjelpe til med å finne personer og ting som er blitt borte, andre har stilte  diagnoser og helbredet utifra sitt klarsyn og noen har gitt råd til dem som søker hjelp i vanskelige spørsmål. Det er ikke tvil om at det har vært, og er en stor interesse for klarsyn og helbreding.

Forskere flere steder verden har forsøkt å finne svar på spørsmålene rundt disse «overnaturlige» opplevelsene. Ett av disse stedene er Anomalistic Psychology Research Unit ved Goldsmiths University of London. Så langt ser det ut til å være vanskelig for forskerne å måle og finne de svarene de leter etter. Allikevel søker altså flere og flere til alternative behandlere for hjelp.

Slik jeg opplever klarsyn, innebærer det rett og slett evnen til å bruke intuisjonen for å hente ut en form for informasjon. Ved å bruke intuisjon kobles våre 5 øvrige sanser ut, syn, hørsel, smak, lukt og berøring. Av alle sanser er det nemlig intuisjonen som har permanent og direkte kontakt med hjertet og sjelen!

Intuisjon omtales ofte som den sjette sansen. Rent evolusjonsmessig er den imidlertid den første sansen. Det finnes etterhvert forskning, bøker og artikler som dokumenterer at intuisjonen var vår første aktive måte å kommunisere på. En av dem som driver med slik forskning, er den amerikanske professoren i sosiologi Dr. Jonathan H. Turner. Han redegjør  for hvordan våre forfedre kommuniserte og skapte sosiale strukturer og emosjonelle bånd lenge før mennesker fysisk kunne prate. De som overlevde var altså de som lærte seg å «sanse» hverandre ved hjelp av intuisjon.

Intuisjon og klarsyn, slik jeg kjenner det, er hverken overnaturlig eller spesielt mystisk. Ved hjelp av min egen intuisjon formidler jeg informasjon du selv sitter med, men ikke er i stand til å tolke eller kommer i kontakt med. Ved å se nærmere på denne informasjonen kan du få hjelp til å stå i krevende prosessene, finne egen styrke og svakhete og få tak i hva som eventuelt hindrer deg i komme videre.

Sagt på en enkel måte bruker jeg intuisjon for å få tak i den informasjon du selv ikke har bevist kontakt med!

IMG_0254

Lyset og kjærlighetens kraft

Den senere tiden har jeg, bevisst, trukket frem utfordringer jeg står i. Dagligdagse utfordringer og mere krevende utfordringer. Så er det ikke slik at livet bare er vanskelig.

De fleste av oss befinner oss på ulike steder av skalaen. Livet går i sykluser, akkurat som resten av naturen. Havet går fra flo til fjære. Månen fra nymåne til fullmåne. Døgnet fra natt til dag og naturen fra vinter til vår, sommer og høst.

Jeg har alltid vært en optimist, og takk Gud for det. Hver morgen når jeg våkner, velger  jeg å tenke på en positive ting med akkurat denne dagen. Det er ikke bestandig de store tingene, men det er alltid noe.

Kunsten er å gjøre sine gleder enkle. Det er så uendelig sant! Uansett hvor utfordrende hverdagen kan være, har jeg alltid klart å finne et lyspunkt. Etterhvert har jeg skjønt at jeg, fra jeg var liten, har båret lysets eller kjærlighetens kraft i meg.

Da jeg var barn hadde jeg et sterkt og klart bilde i mitt indre. En lyskraft formet som en rose sterkere enn alt mørke. Et klokkeklart intuitivt bilde som helt fysisk bar meg. Det var bare sånn.

Etterhvert konfirmerte jeg meg og kom inn i et kristent ungdomsmiljø. Bilde av denne lyskraften skled litt ut i horisonten. Jeg ble opptatt av Jesu lignelser, endel av «læresetningene» han prediket, hvordan han levde og gjorde opprør mot det etablerte.

  • «Du skal elske din neste som deg selv»
  • «Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg»
  • «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne»
  • «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet, men størst blant dem er kjærligheten» 

For meg har dette vært grunnleggende og viktige setninger i møte med mine medmennesker. Det betyr ikke at jeg aldri har trådd feil, men det har vært med på å skape mitt menneskesyn og politiske ståsted.

De senere årene har min tro vært knyttet mer mot kjærlighet og åndelighet, enn kirkesamfunn og de som forvalter og tolker den «rette troen». Vi er alle mennesker og ser en liten bit av virkeligheten. Alle sitter vi med en av brikkene i et stort puslespill.

Så kom tiden jeg søkte det alternative og konkrete måter å jobbe på. Metoder som ga mere balanse og energi. Her møtte jeg igjen lyskraften og bildet av rosen. Jeg fikk tak i substansen i bildet jeg hadde båret med meg fra jeg var barn. Et gledelig gjensyn!

Jeg ble stående en stund, litt forvirret, mellom disse to verdenene. Den religiøse og den alternative. Der har jeg stått lenge og fundert.J eg brukte utrolig mye tid på disse tankene og fant ikke noen god løsning.

Må jeg velge en retning? Er dette forenlig? Hvordan henger egentlig dette sammen?

For to måneder siden hadde jeg igjen et møte  lyskraften. En stille vinterdag i februar. Jeg satt i kirkerommet på Modum og mediterte. Ute blåste det så det knaket i de store solide furutrærene.

Jeg har alltid likt kirkerommet og katedralene. De som alltid er åpne, slik at vi mennesker kan finne rolige avbrekk i hverdagen.

Etter å ha sittet en stund, meditert og sett ut, løftet jeg blikket opp mot taket. Der opp, øverst i taket, var det et rundt glassvindu som slapp inn lys. På nytt kom lyskraften og bildet av rosen til meg, men denne gangen spredte lyskraften seg rundt meg. Det var som å sitte i en «dusj» av kjærlighet og varme. En skjellsettende og unik opplevelse!

Det var da jeg skjønte at det ikke er enten eller!

Lyskraften, kjærligheten og skaperkraften er ett, men den har mange navn. Jeg tror ikke, jeg vet at denne kraften har vært med meg fra jeg var barn! En kraft i den kollektiv bevissthet der vi alle, på et bevisst og underbevisst plan, kommuniserer med hverandre. Ved å stå i denne kraften blir jeg endel av helheten. Denne kraften har båret meg gjennom storm og stille, og den ligger der for å brukes. Brukes til hjelp for meg selv eller til hjelp for andre.

IMG_2793