Hverdagslykke!

photo-1452302372225-a5ba1edd65ca

Det er søndag morgen. Jeg ligger i  sengen min og har nettopp fått frokosten servert. Ute er det 14 kuldegrader, snøen ligger som et vakkert teppe og solen skinner i snøkrystallene.

Jeg er ikke av de som tar på meg ulltøy og pakker meg inn for å nyte naturens gleder denne årstiden. Det tåler ikke min kropp. Allikevel er det både vakkert og tilfredstillende med slike dager. Alle årstider har sin sjarm.

Solen og lyset gir meg enorm glede. Når jeg ser solstrålene skinne, kjenner jeg smilet bre seg i ansiktet. Naturen har mye å by på. For meg er solen og lyset no av det vakreste og som får alle elementer til å skinne.

Solnedgang i vakre farger som spenner fra gult, oransje til rosa, som om ild på himmelen. Solen som reflekteres i vannet som flytende gull og som nå når snøen glitrer som en håndfull diamanter i solens skinn!

Slike dager koser jeg meg virkelig i heimen. Jeg kan nyte en kopp med varm te, lese en god bok, ta frem strikketøyet mitt eller aller helst koke meg deilig varm kakao. Sånne dager er lykkedager!

IMG_1330

 

Tabuer knyttet til psykisk helse.

6946202-storm-clouds

Bilde: http://7-themes.com/6946202-storm-clouds.html

I flere å har det vært snakket om, og skrevet om behovet for mere åpenhet rundt psykisk helse. Alle er enig om at dette er viktig. Fra tid til annen står kjente personer frem, og forteller om sine psykiske utfordringer. Det skaper engasjement, og for en periode er det akseptabelt å slite med psykiske problemer.

Det er også blitt vanligere å bringe temaet opp i samtaler med venner og bekjente. «Du skjønner jeg sliter litt med angst og er litt deprimert for tiden». Dette er vel og bra, men jeg synes ofte medieoppslagene har  kortvarig virkning. Ja, Kjell Magne Bondevik stod fram da han møtte veggen og ble deprimert. Han  fikk behandling, og så ble alt så meget bedre.

Det at noen mennesker, over lengre perioder, sliter med psykiske problemer er faktisk ikke så enkelt å snakke om som vi kanskje tror. Det  er mere sosialt akseptert å ha prolaps. De fleste skjønner at den er kommet for å bli, og at den krever regelmessig behandling. Psykiske problemer skal man derimot ta tak i og «jobbe seg igjennom»

Misforstå meg rett! Jeg mener det er flott at mennesker tar tak i sine utfordringer og får hjelp. Jeg undrer meg imidlertid over at ikke flere snakker om det jeg vil kalle «psykisk prolaps». En form psykisk skade som faktisk behandles, men som dukker opp igjen med jevne mellomrom. En skade som krever oppfølging, eller gjentatt behandling. Jeg lever nemlig i den villfarelsen at jeg tror at de fleste forventer at psykiske problemer går over når de faktisk behandles. Det gjør de jo i mange tilfeller.

Allikevel har jeg lyst til å komme med et lite tankeeksperiment.

Kari sliter med økonomien, og opplever å få søvnvansker, angst og etterhvert depresjon. Kari blir sykemeldt og går til psykolog for å jobbe med sine problemer. Situasjonen blir gradvis bedre, og Kari vender tilbake i sin vante arbeidshverdag. Etter en stund blir Kari sykemeldt igjen. Kollegaer viser selvfølgelig engasjement og omsorg, og lurer på hva som har skjedd. Kari forteller åpent at hun igjen sliter med søvnvansker, angst og depresjon. Denne gangen opplever Kari å få noe mere blandede tilbakemeldinger.

  • Hva har skjedd?
  • Gikk ikke du i behandling for dette for en stund siden?
  • Fungerte terapien dårlig?
  • Hva med å bytte terapaut? Jeg kjenner en veldig dyktig en.

Hadde Kari hatt prolaps, er det min påstand at disse spørsmål ikke ville dukket opp. Det ville ikke bli stilt spørsmålstegn rundt tidligere behandling eller behandlers kompetanse. Prolaps er en skade som kan gi tilbakevendende eller kroniske smerter.

Når det gjelder psykiske problemer er det å ha tilbakevendende eller kroniske symptomer, etter min mening, noe mere forbundet med  skam. Gjelder det personer som har opplevd traumatiserende hendelser, er det allment akseptert. Traumer og PTSD har etterhvert blitt mere kjent,  og det er blitt større åpenhet rundt dette. Det er utrolig bra!

Kroniske psykiske problemer derimot, blir ofte vurdert som en situasjon pasienten selv er «skyld» i. Alternativt vurderes vedkommende som sårbar eller psykisk svak. Det får meg til å stille spørsmål om psykisk og fysisk sykdom faktisk er så likestilt som vi ønsker å tro.

Får man en prolaps er dette ofte akutt betinget, eller resultat av langvarig slitasje. Uansett årsak vil behandling og eventuelle tilbakefall ansees som naturlig. Psykiske problemer er, som fysiske, akutt betinget eller resultat av langvarig slitasje. Hvorfor opplever da så mange disse undrende spørsmålene rundt behandling og tilbakefall?

Jeg mener at samfunnet fortsatt tenker at psykiske problemer er mer knyttet til en individuell vilje eller evne til å motta behandling. Forståelsen for tilbakefall eller kroniske symptomer synes mindre enn når det gjelder fysisk sykdom.

Hadde Kari gått til fysioterapi med jevne mellomrom hadde det kanskje blitt stilt færre spørsmålstegn rundt dette, enn hvis hun hadde gått til psykolog.

DSCN1695

 

På god vei inn i det nye året!

IMG_1785

Da er vi kommet fire dager inn i det nye året, og her er jula allerede ryddet ut. Det var en hektisk førjulstid og en hektisk romjul. Dagene ble for det meste fylt med pakking og rydding. Studenten i familien reiser tilbake til Bergen. Noe høytidsstemning og feiring fikk vi allikevel med oss.

Nyttårsaften ble tilbrakt med en kjær venninne! Det er lenge siden jeg har gått ut av ett år og inn i et nytt år mere avslappet og tilstede. En god blanding av senkede skuldre og lite «staffasje», men en flott og stemningsfull markering.

Nyttårsaften er så mangt. Opp igjennom livet har jeg feiret den på ulike måter. Alt fra en rolige kvelder med min mor, til store fester med høy «partyfaktor». De senere årene har jeg og min venninne konkludert med at forventningene som skapes rundt nyttårsfeiringen, gir mere prestasjonsangst enn glede. Vi er begge glad i små og intime rammer. I år ble det ekstra viktig, på grunn av personlige forhold. Helt ideelt for oss alle!

Vel inne i det nye året, er det tid for å glede seg over alle de ubrukte dagene. Dagene ligger åpne som blanke sider i en bok. For meg er dette et år jeg håper å høste fruktene av det jeg sådde i fjor. Ikke alle, men de som har modnet. Året som gikk brakte med seg spennende utvikling, og nye måter å se verden på. Det ga mulighet til å ta kontroll over eget liv. Det å lære seg metoder som gjør at hverdagen styres mere av egen bevissthet, og mindre av fastlåste mønstre eller tilfeldigheter er en glede.

Teknikker og verktøy for forståelse og mestring av intuisjon, stress, jording og beskyttelse, har vært grunnleggende for min utvikling. Det dreier seg om å leve i nuet. Det øyeblikket stresset tar overhånd er vi ikke lenger intuitive, da er vi instinktive! Når vi er instinktive reagerer, føler, tenker og handler vi akkurat som vi gjorde forrige gang. Vi  repeterer de kjente mønstrene. Vi havner i de samme type situasjonene, med de samme mennesketypene igjen og igjen. Mye av det som skjer i hverdagen påvirkes selvfølgelig av ting utenfor vår kontroll. Det betyr imidlertid ikke at vi som mennesker, står uten mulighet til å påvirke vår egen hverdag.

I oss bærer vi mennesker både lyset og mørket. Mellom lyset og mørket finner vi imidlertid nyansene av alle regnbuens farger. Disse fargene er med på å sette grunntonen i oss. Denne grunntonen preger hvordan vi tolker eller forholder oss til  det som skjer.

regnbue_01

Foto: Experimentarium.dk

Den store psykologen Carl Jung sa en gang «Når en indre tilstand ikke er bevisst, så vil den oppleves som skjebne». Jeg mener at en av de virkelige nøklene til å forstå hvorfor livet tar de former og vendinger det gjør, ligger akkurat her.  Det er lett å tenke at det som skjer meg, skjer uavhengig av om jeg ønsker meg det eller ikke. Dette faller inn under det mange i den spirituelle retningen kaller «Law of Attraction». Kort sagt innebærer dette at vår egen bevissthet er med på å fremkalle vår egen virkelighet. Alle potensielle virkeligheter ligger som ulike «vibrasjoner» i den informasjonen vi omgir oss med. Det er imidlertid vi som pakker ut og fremkaller disse «vibrasjonene», på en slik måte at de materialisere seg i det vi oppfatter som virkelighet. Dette burde, etter min mening, få oss til å bli mer nysgjerrige på vår egen holdning og  forventningene til hva livet har å by på.

Grunntonen i oss, vil altså være med å sette rammer for hvordan vi opplever hverdagen. Bærer du på en stor sorg eller er du veldig deprimert vil hverdagen ofte være dyster og smertefull. Det er helt naturlig. Utfordringen er imidlertid at alle hverdagens hendelser vil oppleves og tolkes gjennom den grunntonen vi selv har valgt. Konsekvensen vil kunne være at de små vakre tingen blir borte i sløret av sorg og depresjon. Det som kunne vært viktige lyspunkt i hverdagen, drukner i skyggen av den mørke grunntonen.

Det vi har med oss av erfaringer, på godt og vondt, vil selvfølgelig aldri bli borte. Det er ikke mulig å få «ugjort» det som allerede har gjort.  Nedarvede mønster og egne opplevelsene har fremkalt de erfaringene vi sitter med idag. De preger oss og det vi forsetter å forvente oss. Vi har allikevel en mulighet til å påvirke dette. Det forutsetter at vi selv tar kontroll. Det kan høres banalt ut, men det er faktisk mulig. Det å gjenfinne en indre balanse er det første skrittet. Først når vi er ute av de negative stress-spiralene våre, kan vi gå over i det å aktivt påvirke hverdagen. Noe av det viktigste er å å lære å skille mellom «skulle, burde, måtte», og vår intuitive stemme. Vår intuitive stemme hjelper oss til å finne tilbake til vårt egentlige ønske. Så er spørsmålet hvordan gjør man det?

Det finnes nok uendelig mange metoder for dette. Selv har jeg jobbet med det å finne en stabil kontakt innover via meditasjon. Det har gjort det lettere å jobbe med stressmestring og pulsmestring. Konkret har jeg jobbet med eget fokus og selvaksept. Jeg har vært opptatt av  hvordan møte hverdagen og de utfordringer den byr på, ut fra de ressursene jeg faktisk har. Det har vært svært viktig å ikke ha et negativt fokus eller på «det som forventes.

Når jeg våkner om morgenen har jeg flere muligheter. Jeg kan dvele ved natten eller drømmer som har skapt ubalanse. Jeg kan se på alle de krevende utfordringene som ligger foran meg,  eller jeg kan finne hendelser i hverdagen som jeg gleder meg til. Mitt valg har blitt å se på hendelser jeg gleder meg til. De andre tingene får jeg ikke gjort noe med. Ved å fokusere på det som lyser opp hverdagen, klarer jeg kanskje å skape en grunntone som ligger mellom lyset og mørket. En av regnbuefargene. På den måten klarer jeg å gi dagen en nyansert grunntone. Disse grunntonene varierer selvfølgelig fra dag til dag, men er i hovedsak styrt av min egen intensjon. En intensjon jeg selv skaper ved hjelp av meditasjon og fokus på de hendelsene som nærer gleden.

De dagene jeg virkelig klarer dette er av de «gode» dagene. De ønsker jeg meg menge flere av i året som kommer!

Et år tikker mot slutten!

new-year-cute-wallapapers

Klokken nærmer seg 03 og 2015 har ebbet ut. Mye og mangt har skjedd i året som har gått. Jeg kunne sikkert skrevet side opp og side ned om gode og mere krevende dager.

For meg handler imidlertid overgangen til et nytt år om å forsones med det som har skjedd i året som gikk, og skape plass til de gode stundene i året som kommer.

Vi mennesker har en tendens til å mene at det som skjer oss er opplevelser og hendelser påført oss utenfra helt utenfor vår kontroll. Hvordan det egentlig er, skal jeg ikke begi meg ut på å mene noe om.

Jeg mener imidlertid at det viktigste er selve hovedfokus, hva man tar med seg videre i livet. Vil jeg fokusere på nederlagene, smerten og sorgen eller de lyse øyeblikkene som gir mot og krefter til å «stå han av»?

Grunnstammen i mitt liv har vært håp og troen på lyset. Det har gjort at jeg hver morgen har fokusert på de lyse tingene, om de så har vært nesten usynlige.

Troen på lyset er noe av det som har stått i sentrum i året som gikk. Det har gitt meg troen på fremtiden tilbake og energi til å jobbe frem den beste versjonen av meg selv.

2016 vil jeg bruke til å fortsette på denne veien. Jeg gleder meg til 366 blanke dager med mulighet til å male hverdagen i alle regnbuens farger!

Til alle sjeler der ute,  fjern eller nær; Godt nyttår og husk å ta vare på de gode øyeblikkene!

Årets julefeiring.

IMG_1667

Roen har senket seg og de to «store» dagene med feiring er over. Selv sitter jeg i go´stolen, ser på TV og slapper av med kaffe og kransekake.

Førjulstiden har vært hektisk, og i år ble det ikke jul før lille julaften. For oss er det sener enn vanlig, vi pynter stort sett rundt den 20. desember. Desto koseligere var det når lysene ble tent og det var «jul i stua».

Dette halvåret har jeg vært mye på farten. Det å komme hjem, rydde og pynte var utrolig koselig. I år ble det en «god gammeldags» lillejulaften slik jeg husker den fra barndommen.

Vi er ingen stor familie, men samles alltid julaften og 1. juledag. I fjor stod jeg for feiringen, men i år var vi bedt bort. Det passet utrolig bra etter en så hektisk innspurt. Jeg rakk i grunnen ikke å glede meg før julaften morgen og det ble en julaften over all forventning.

Dette med forventinger er nok en stor del av jula på godt og vondt. Barn som gleder seg, tradisjoner som har gått i arv fra generasjon til generasjon, julemat og pakker. Pakkene har stått mer og mer i fokus de siste årene. Vi lever i et forbrukersamfunn der reklamen og handelstanden bygger opp under kjøpepresset. Det skaper både forventninger og store forskjeller. Ikke alle har mulighet til å feire julen på den måten samfunnet legger opp til.

IMG_1673

Vi lever i et av de rikeste landene i verden, der det materielle har fått hovedfokus. Samværet oss mennesker i mellom kommer litt i skyggen av alt. Likevel var det nettop samværet med familien som gjorde julefeiringen min helt spesielle i år.

Ferdig pyntet dro vi avsted og ble tatt i mot av min nevø og hans familie. Der var det allerede barnlig glede i huset med lek og latter. Det luktet av julemat og gleden over å treffes var stor. I hverdagen er det  slik at vi ikke har så mange treffpunkter. Det å komme inn døren, hilse på alle og høre hva som hadde skjedd siden sist var en utrolig fint.

Deilig julemat og samværet rundt bordet ble i år en god og nær opplevelse. Ungene koste seg og fikk leke mens vi voksne tok en ekstra god porsjon av julematen. Praten rundt bordet gikk livlig. Den vante spenningen rundt hvem som fikk mandelen i årets riskrem preget desserten, men den genuine gleden på vinnerens vegne var rørende.

I_Wo0wuBG8lU_mLpDor_eAOgx9DKShxMnIkKEwdJS5xQ

Selvfølgelig var det spørsmål om gavene, men ungene var tålmodig og fylte ventetiden med lek. Da tiden for gaver kom, var ungene med på å dele de ut. Det som slo meg var hvordan de tok i mot og delte ut gavene «andektig» til seg selv eller oss «voksne». Det var en god opplevelse. Barneøyne som gledet seg enten det var egne eller andres gaver.

Med fem barn skulle en kanskje tro at det ble uro og misunnelse i forhold til hvem som hadde fått hva. Det ble det ikke. Ungene gledet seg på hverandres vegne og lekte med både gamle og nye leker. Som tante og grandtante var dette en unik og vakker opplevelse.

559572-10-1289731686864

Julekvelden varte mange timer lengre enn forventet. Vi voksne koste oss, og samtalen om hvordan livet artet seg for de forskjellige ble givende. Noen diskuterte mens andre rett og slett nøt stunden litt tilbaketrukket og observerte.

Vi er som sagt ingen stor familie. Det å samles ble det viktigste denne julen. En stor kontrast til alle forventninger og reklame om materialisme og overflod rundt oss. Jeg kjenner meg utrolig privilegert og øyner håp om at samvær med familie og venner fortsatt er noe av det viktigste vi har.

Ønsker med dette alle en fortsatt God Jul!

IMG_1670

Julekonsert til ettertanke!

photo-1447690709975-318628b14c57

Tirsdag denne uken var jeg og min kjære mann på julekonsert. Julens budskap har alltid betydd noe spesielt for meg. I den sener tid har budskapet om ”lyset og kjærligheten” blitt viktigere og viktigere. Hver jul forsøker jeg å få med meg en julekonsert i adventstiden. Det gir meg anledning til å stoppe opp, høre på vakker musikk og vende tankene mot alt annet enn hverdagslig stress.

I år falt valget på Anita Skorgan sin julekonsert i Jacobs kirke. Jeg har alltid hatt et ønske om å oppleve en konsert der, en kirke jeg har hatt et varmt forhold til gjennom utallige plater spilt inn der av Kirkelig kulturverksted. I år lå altså alle forhold perfekt til rette.

Anita Skorgan er i utgangspunktet en artist jeg ikke har mye musikk av hjemme, men julemusikken hennes er for meg helt unik. Første gang jeg stiftet bekjentskap med denne, var da hun i 1994 ga ut albumet «Julenatt». Siden den gang har mange av julesangene hennes vært fast med på spillelistene i vårt hjem. Av disse synes jeg  ”Sne” er en av de vakreste. En nydelig julesang som på en sterk og vâr måte beskriver tro og tvil.

SNE

Det er alltid koselig å gå på julekonserter. Mange artister leverer vakkert den ene kjente julesangen etter den andre, som perler på en snor. Anita Skorgan klarte imidlertid å skape en helt unik nærhet og varme. Hun tok oss med på en musikalsk reise, som nådde langt inn i sjelen. Det var ikke en enkelt ting som løftet konserten, men helheten. Den enkle men vakre musikken. En akustisk og varm julekonsert, med vekt på noe av julens budskap.

Tro, håp og kjærlighet og ikke minst nestekjærlighet!

Jeg synes at vi mennesker har en tendens til å søke etter et liv i fullkommen kjærlighet. Et liv helt uten bekymringer og problemer. Vi jakter på den fullkomne lykke, både følelsesmessig og materielt. Denne søken driver oss fremover, enten vi lever i totalt mørke eller i skumringen mellom lys og mørke. På den måten går vi faktisk glipp av alle de små og fantastiske øyeblikkene. Stunder der livet stråler som gull, om enn kun i korte sekunder. Jeg er selv ikke et menneske som tror på den fullkomne lykke. Jeg forsøker å fokusere på de lyse stundene som faktisk dukker opp.

Denne konserten ble akkurat en slik stund. Hverdagsliv og andre utfordringer befant seg på utsiden av kirken. Der inne, halvannen timen, var det rom for glede og det å være til stede. Ekstra sterkt ble det når publikum sang med på et av versene i julesangen «O jul med din glede».

Så rekker jeg deg da med glede min hånd. Kom skynd deg å gi meg din andre. Så knytter vi kjærlighets hellige bånd, og lover å elske hverandre

Det lød prøvende, men allikevel vakkert. Publikum rakte hverandre sine hender! Et unikt øyeblikk av nærhet og samhold, i det som for mange kan kjennes ut som et upersonlig samfunn.

Konserten bar preg av varme og kjærlighet, men også noe langt dypere. Rekker vi ut en hjelpende hånd i møte med ukjente og trengende? En høyst aktuell situasjon for både Norge og Europa i disse dager. Juleevangeliet handler, i sin enkelhet, om en familie som ikke fikk plass i «Herberget». Maria ble henvist til en stall for å føde sitt barn. Ja, hvordan er det egentlig med nestekjærlighet akkurat nå? Har vi plass til de trengende i ”Herberget”, eller blir også de forvist og stengt ute fra vårt velferdssamfunn? Et samfunn som spesielt nå i juletiden bugner over av overflod for mange av oss.

12301577_10156454571060438_617368189102002404_n

Hva er egentlig Ull & Omtanke Larkollen?

10299029_647718018636876_5816805090721714572_n

Ull & Omtanke er et nasjonalt dugnadsprosjekt, som ble startet opp av av Vibeke Jerkaas i designfirmaet Customaid i Fredrikstad.

Tanken var at alle kan klare å strikke en lapp, to eller ti lapper. Hver lapp er en lapp nærmere et flott og varmende ullteppe. Ullteppene blir unike og nummererte. De gis til kreftpasienter med ønske om å gjøre hverdagen litt bedre. Ullteppene skal hjelpe under behandling. Kreftbehandlingen setter ned immunforsvaret og gjør at kreftrammede lettere fryser.

Da Vibeke Jerkaas startet prosjektet, viste det seg å bli mye større enn hun trodde. Det ble etter hvert utrolig mange som ønsket å bidra til prosjektet, og lappene strømmet på. Hun ble selv rammet av kreft og ønsket at andre rundt om i landet skulle starte opp egne grupper. Det finnes nå 25 grupper rundt i hele landet.

Ull & Omtanke Larkollen.

Ull & Omtanke Larkollen starter opp mars i år. Det er en av de 25 nasjonale gruppene under prosjektet, og er registrert som veldedig organisasjon i Brønnøysundregistrene. Vi møtes hver 14 dag til strikkekafe på Losen. Her strikkes det lapper til ullteppene og de monteres. Strikkekafeen er åpen for alle strikkeglade. Det er ingen forpliktelse i forhold til oppmøte. Hovedsaken er å samles til sosialt samvær, og bidra med å gjøre hverdagen litt lettere for kreftpasienter i nærområdet

Vi har opplevd et imponerende engasjement siden vi startet opp. Strikkekafeen er blitt et fast møtepunkt, og mange privatpersoner leverer lapper til oss. I tillegg har Aktivitetsgruppa i Råde kommune engasjert seg. De strikke mange av lappene til Ull & Omtanke Larkollen. Vi gjennomfører i disse dager vårt første julelotteri, og er blitt møtt med stor velvilje både når det gjelder å donere gaver og å få solgt lodd.

Kreft er en sykdom vi alle på en eller annen måte blir berørt av i løpet av livet, enten det rammer oss selv, familie, venner eller bekjente. Dette er nok en av grunnene til det fantastiske engasjementet vi opplever.

Siden vi startet opp i mars er det montert 25 ulltepper og det er levert ut 24 ulltepper i nærområdet. Det tilsvarer to ulltepper i måneden! Montering av ullteppene er det som er mest arbeidskrevende. Ull & Omtanke Larkollen har tre personer som har gjort en fantastisk jobb med montering! Det trengs imidlertid flere personer for å møte etterspørselen.

Ull og Omtanke Larkollen leverer primært til Rygge, Råde og Moss, men vi samarbeider på tvers av gruppene i hele landet

11774781_10207204350009170_1616900280_n

Hvordan kan du bidra?

Alle som ønsker å bidra kan gjøre det enten de er aktive på Ull & Omtanke Larkollen sin strikkekafe, i andre strikkegrupper eller strikker hjemme.

Legg opp 9 masker ullgarn på pinne 5. Strikk alle maskene i rettstrikk til lappen blir 21 cm lang. Første og siste maske skal strikkes. Fell av og fest trådene godt.

Lappene skal være mellom 5,5 og 6 cm i bredden. De blir noe ulike avhengig av hvilke type ullgarn du bruker. Det er derfor mulig å gå opp i pinnestørrelse for å få riktig bredde. Har du garn som er for tynt for pinne 5 kan du bruke dobbelt garn.

images

Det kommer stadig spørsmål om hvilke garntyper vi ønsker. Vi ønsker lapper strikket av ullgarn. Vi ønsker ikke garn av syntetiske fibre. Garnet kan imidlertid være blandet med opp til maks 20 % syntetisk. Alt ullgarn kan brukes, men bruk helst mykt garn. Vi tar også imot restegarn og økonomiske gaver til arbeidet!

Hvordan finner vi aktuelle kandidater og hvordan deles ullteppene ut?

Alle kan sende inn «nominasjon» av ullteppe til en kreftpasient. Kjenner du noen, eller har noen nære som er rammet av kreft, kan du sende inn noen ord til oss om denne personen. Gjerne også hvilke farge han/hun liker. Vi har utarbeidet et standard skjema som kan benyttes.

https://docs.google.com/forms/d/1abTm-XrobYdZQJ8JJ7WZ2jCUdqsD_DdxcXJbEywMnzw/viewform

Vi får stadig nominasjoner til ulltepper, og det å kunne bidra til en litt varmere hverdag til pasientene betyr ikke bare mye for pasientene, men for oss også. Vi leverer ullteppene personlig hjemme hos den som skal få det. Vi avtaler med personen som har sendt oss nominasjonen hvordan vi gjør det. Hvis vi får en nominasjon til en kreftrammet som bor langt unna oss, kan vi høre med de andre gruppene som er nærmere om de kan levere ullteppet.

Synes du dette virker spennende eller ønsker generell informasjon, kan du sende oss en mail for mere informasjon.

10940557_776852132390130_127749374520939558_n

Adventstiden, en ventetid vi har «glemt»?

IMG_1789Det er i dag første søndag i advent. Jeg sitter i Bergen og ser ut på lysene fra Akskøy. Her er det vått og vilt «Bergensvær»! For tiden er jeg ikke hjemme. Jeg kommer ikke til å være mye hjemme før adventstiden går mot slutten. Det betyr at jeg i år ikke har pyntet til advent. Det kjennes både underlig og litt sårt ut.

I alle år har jeg pyntet hjemmet mitt med adventsstjerner i vinduet, lilla duker, engler og adventstake. Jeg ser at mange de senere årene, har gått over til å bruke fargen rødt i adventstiden. For meg er den lilla fargen et symbol på ventetiden frem til jul, en god tid!

Fra jeg var barn var dette en fantastisk ventetid. Når adventspynten kom frem og adventskalenderen ble hengt opp, startet den barnlige gleden og tanken på jul. Det ble bakt julekaker, handlet inn pakker og sylta ble lagt i press. Noen dager kjentes det uendelig lenge til jul, mens andre dager var duftene i huset med på å lage levende fantasier om hvordan jula kom til å bli!

Disse tradisjonene har jeg altså tatt med meg fra barndomshjemmet, og bragt vider til mitt barn. Jeg har en datter som elsker julen og ikke minst ventetiden frem mot jul! Selv om hun nå er voksen, gleder hun seg med å pynte, planlegge juledagen, bake julekaker, høre på julemusikk og handle gaver. Det er en god tid vi deler, når vi kan.

Dette med advent og ventetiden er blitt viktigere og viktigere for meg. Vi lever i et samfunn der store deler av befolkningen ikke trenger å vente på gleder og materielle goder. Dessverre er det flere og flere som sliter økonomisk, men mange i vårt samfunn kan kjøpe det meste av det de ønsker seg uten å vente til julegavene ligger under treet eller det er bursdagsfeiringer.

Advent er ikke lenger en ventetid, men en tid der det skapes forventninger om at alt skal skinne å være perfekt. Haugene med pakker vokser og for hvert år brukes det mere og mere penger på julehandel. I mange år stresset jeg for å «bli ferdig til jul». Alt skulle være «striglet» og jeg hadde minst 11 sorter med hjemmelagde julekaker. Sakte men sikkert har det blitt bedre for hvert år.

I år er det ikke tid til dette stresset. Julen kommer når den kommer. Selvfølgelig skal det pyntes til jul. Det gleder jeg meg til. Spesielt fordi jeg ikke får oppleve adventstiden som jeg pleier. Julekaker har jeg ikke tenkt på og julegavene blir enkle i år. Det viktigste blir å være sammen med de jeg er glad i; familie og venner.

Det blir en fin jul. I mellomtiden skal jeg bruke ventetiden til å gjøre det hverdagen krever, og ikke minst glede meg over at jeg kommer hjem til jul!

DSCN1241

Julebakst uten gluten, laktose, sukker og gjær.

 

IMG_1785.jpg

Det nærmer seg jul med raske skritt, og jeg ligger nok litt bak skjema når det gjelder julekakene. Det vil si både planlegging og baking, dette er nemlig den første julen med relativt radikalt endret kosthold.

Svinekjøtt skal vi nok klare oss uten. Pinnekjøtt, lutefisk og kalkun er delikatesser som vil smake godt denne julen. Å bytte ut de tradisjonelle julekakene, etter nærmere 30 år som husmor, er imidlertid en litt større utfordring. Derfor har jeg skjøvet dette foran meg. Årets julekaker må være uten gluten, laktose, gjær og sukker.

Julekaker uten gjær betyr heldigvis bare å sløyfe den «fantastiske» julekaka. Det er ikke det verste. Gjærbakst har jeg måttet holde meg unna siden april. Sukkeret er greit å bytte ut med sukrin. Det har jeg fått god erfaring med og det er ikke mye søtt i vårt kosthold lenger.

Julekaker uten gluten og laktose er altså den største utfordringen. Jeg er av de som faktisk er veldig glad i disse småkakene som noen kaller ”ut og inn kaker”. De kan jeg kose meg med hele jula og litt lenger. Når det gjelder å bake julekaker uten gluten og laktose regner jeg med at det finnes utallige oppskrifter som passer til dette formålet. Det er bare det at jeg ikke helt vet hva jeg skal lete etter. Gjennom de siste 30 årene har nemlig julebaksten funnet sin ”optimale” smak ut fra utallige forsøk, prøving og feiling.

DSCN1232

Konfekt med mørk sjokolade er absolutt et alternativ, det har jeg laget de siste årene. Brownies er også et klart alternativ, der har jeg funnet en oppskrift som virker enkel og smakfull! Jeg har også funnet oppskrifter på nøttetopper og kokosmakroner. Som sagt, det står ikke på hva som finnes av muligheter. Det står på usikkerhet og det å prøve seg på noe nytt.

Når det gjelder hverdagsmaten er det å prøve noe nytt lettere. Det er spennende å kombinere nye ingredienser med den kunnskapen og erfaringen jeg har. Når det gjelder julebaksten derimot, er det noe annet. Det er tradisjon. De samme kakene og smakene som vi er vant til.

I år blir det altså helt annerledes, og det gir meg prestasjonsangst. Derfor denne motstanden og utsettelsen. Det nærmer seg jul med stormskritt. Jeg har mest lyst til å stikke hodet i sanden og informere familien om at det i år ikke blir noen julekaker, bortsett fra konfekt og brownies. Det er smakfullt nok det, men noen småkaker hadde vært godt. Tiden vil altså vise om jeg skulle få inspirasjon til å kaste meg over nye oppskrifter. Kanskje skapes det nye tradisjoner akkurat i år.

På jakt etter balansepunktet!

For tiden er jeg i Bergen på et lite oppdrag. Her har jeg vært noen dager. I løpet av denne tiden er det mye som skal skje og jeg kjenner jeg trenger ro i sjelen. Så har jeg vært så utrolig heldig. Disse dagen har vært helt fantastiske. Strålende sol, knallblå himmel, og fantastisk temperatur. Vestlandet på det flotteste i ”høstantrekk” og det langt uti november!

IMG_0003

FOTO: Kari Petersen

Dette har vært betydningsfulle dager på mange måter. Ett aspekt har vært å klare å gå turer med en kropp som ikke stritter i mot. Da snakker jeg ikke om klassisk motstand, men en kropp der muskler og smerter setter grenser.

Noen ganger er det spennende å utfordre sine egne grenser. De siste månedene har jeg vært så heldig å kjenne meg friskere enn på lenge. Da har mulighetene for å gjøre ting jeg ikke har gjort på en god stund åpnet seg. Jeg har begynt i det små. Kost meg med matlaging, økt det sosiale engasjementet og ikke minst; jeg har valgt å stole på den fremgangen jeg har sett, uten forbehold.

Her i Bergen har jeg praktisk talt gått ett skritt videre. Jeg har tatt bena fatt og stolt på at de kan bære meg uten å bli alt for ”vonde og kranglete” etterpå. Det har vært utrolig givende og gitt følelsen av å mestre og kunne glede meg over fremgangen!

11218840_188306034846065_3080650441943663117_n

Tre turer har jeg gått de siste dagene. Ikke så alt for lange, men mye lengre enn jeg har gjort på mange år. Så har jeg allikevel vært så fornuftig at jeg har stoppet opp, kjent på kroppen og tenkt at jeg ikke skal strekke strikken for langt. I dag har jeg derfor vært inne, holdt meg varm og puslet med småting jeg trives med. Nå kjenner jeg at kroppen er på vei til å restituere seg igjen. Det er en helt fantastisk følelse!

Turen til Bergen har hatt flere utfordrende aspekt ved seg. Det som har vært utrolig spennende er at disse utfordringene og mestringsstrategiene har latt seg overføre fra en arena til en annen. Det å ta en gåtur av gangen, nyte den og være stolt av seg selv, har vært en inspirasjon til å ta det mer som det kommer i hverdagen. Ikke legge inn ”støtputer” for sikkerhets skyld. Ikke begrense livsutfoldelsen for å unngå å risikere å strekke strikken for langt, men heller forsøke å finne en god balansegang.

Det å finne en god balanse er ikke en ny tanke for hverken meg eller menneskeheten for øvrig tror jeg. Utfordringen min har nok snarere vært å finne det ”faktiske” balansepunktet. Jeg har nok noe mer erfaring med det jeg vil kalle pendeleffekten; å gå fra den ene ytterligheten til den andre. Det har ikke vært noe god måte å leve på for meg.

Så har jeg gått på disse turene her i Bergen. Ikke uten motstand og uro, men jeg har gjort det for å utfordre meg selv. Når det har buttet i kroppen, og ikke i de konstruerte ”støtputene” mine, har jeg tatt en liten pause. En pust i bakken. Det har vært utrolig spennende. For noen er dette helt sikkert selvsagt, men for meg har det vært en sjelsettende opplevelse. Her sitter jeg i dag og kjenner at det allerede i morgen eller en av de neste dagene er på tide å ta en gåtur igjen. Helt uten forbehold og motstand. Dette vil jeg definitivt kalle for framskritt!

IMG_1314